Pressebilder



Onde eventyr

Forestillingen var vårt første samarbeid med kunstneren Ragnhild Lie. Hun fikk stipend av Norsk Kulturråd for å arbeide i Teater NOR i 2 år.

Onde Eventyr er et internt forskningsprosjekt der vi ønsket å prøve ut forskjellige ting vi lenge hadde diskutert, men måtte prøve ut i rommet, da veien mellom teori og praksis dessverre er helt uoversiktelig før vi har gått den.

Vi ønsket å gi Ragnhild frie hender og arbeide delvis på hennes premisser. Hun ble bedt om å lage en skulptur, eller et objekt, som vi skulle forholde oss til og arbeide med. Dette objektet skulle komme utelukkende fra henne som et første innspill i scenerommet, en premiss som skulle legge muligheter og begrensninger for resten av skapelsesprosessen.


Hun lagde en stor gulhvit latexhinne som ble hengt opp midt i rommet. Vår opgave var å skape med utgangspunkt i dette objektet. Dette var en ny erfaring for oss, da skuespillerenes arbeid i rommet altid tidligere hadde ligget til grunn for hvordan vi skapte rommet. Vi brukte den til å dele rommet i to, kledde oss i den, skapte skygger på den ved belysning bakfra og projeserte video. Vi opplevet at den store hvite hinna hadde en voldsom makt i rommet, og at mange av våre spontane forslag rett og slett ikke fungerte sammen med den. Det ble en slags kamp mellom to utryksformer, som etterhvert utviklet seg til et likeverdig møte, for til slutt å ta form som en forent helhet.

Dette møte mellom to utrykksformer og vår læreprosess i tilknytning til dette, var hovedpoenget for oss med med å lage Onde Eventyr. Dette arbeidet ble aldri utviklet i forestillingsform, og ble kun vist en gang som arbeidsdemonstrasjon på Teater NOR for et lokalt publikum. Likevel var det en svært nyttig prosess, og vi har tatt med oss mange fragmenter av dette arbeidet inn i vårt senere arbeid.

Temaet for arbeidet var en lek med begrepsparet «godt og ondt» og abstraksjoner rundt dette. Vi tok utgangspunkt i et utsagn av Nietzche fra «Hinsides Godt og Ondt».
Sannhetsviljen vil ennå forføre oss til mangt et vågestykke. Hvilke spørsmål har ikke dene sannhetsviljen allerede forelagt oss? Hvilke forundelige , vanskelige og problematiske spørsmål. Det er allerede en lang historie og likevel virker det som det hele akkurat har begynt? Er det merkverdig om vi endelig engang blir mistroiske, mister tolmodigheten, snur oss nyskjerrig å ser tilbake? Hvem er det egentlig som nå stiller oss spørsmål? Hva i oss er det egentlig som ønsker seg sannhet? Faktisk har vi stanset lenge ovenfor spørsmålet etter årsaken til denne viljen...inntill vi tilslutt stod fullstendig stille ovenfor et enda grundigere spørsmål. Vi spurte etter verdien av denne viljen. Sett at vi ønsker oss sannhet. Hvorfor ikke heller usannhet? Og uvisshet? Ja selv uvitenhet? Problemet om sannhetens verdi trådde frem for oss eller var det vi som trådde frem for dette problemet? Hvem av oss var her Ødipus? Hvem var Sfinksen? Det virker som et stevnemøte mellom spørsmål og spørsmålstegn. … Tør dere feste blikket på dette? For det er en risiko knyttet til dette spørsmålet … kanskje kan man ikke utsette seg for en større risiko.